sunshine

Sola skinte inn gjennom vinduet i sted. Endelig!

En klar og våken morgen med solskinn, ja takk :)

I kveld når jeg kommer hjem fra jobb,

da skal jeg nok plante meg i sofaen og tenne masse lys

og bare nyte at det er fredag og helg!

Et lite stilleben fra tv-benken.
Duken er gammel, fra min mor. Selvfølgelig lilla
og så har den et slags retromotiv som ikke syns så godt kanskje... men liker den veldig godt :)
Rosenkvarts for å skjerme mot stråling (jada, driver med sånt jeg altså)
og en lykkefrosk som jeg fikk i gave fra en god venninne.
Så har jeg en forkjærlighet for drivved, noe min skjønne Una ikke har unngått å få med seg-
så nå står det en liten "drivved-bukett" i en glassvase og pynter opp hehe...
Har brukt noen til å lage klesstenger av, og så fikk jeg en ide til julekalender også ved å feks
knyte en pinne i taket og henge mange pakker på den.
Med fin hyssing og pent innpakkede små gaver i gull og rødt og gråpapir.

Men i år blir det forresten Lego og Petshop kalender,
så jeg skal på ingen måte skryte på meg slike velgjorte og fine hjemmelagede julekalendere.
Nei, dessverre... Men kjekt med ideer, uansett :)



Så har den svarte snurrestolen fra loppis fått et gammelt dynetrekk over seg.
Enkel og grei forandring.


Og nå dere, skinner sola igjen!
Det var virkelig en gave i dag.

Ønsker dere alle sammen
en skikkelig bra helg!
Ta vare på hverandre.

brand new day

Jammen er det det!

En helt ny dag.

Og den vil ikke være lik som den i går,

og heller ikke som den

som kommer

i morgen.

Hva vil du fylle din dag med

i dag?

bilder fra weheartit

noe som varmer

Nybakte rundstykker med smør og honning.

Hvis alt annet feiler- så mislykkes dette sjeldent.

Kanelsnurr!

Ikke bare fyller de huset med herlig lukt, de varmer hele sjela.

Kanel er også forresten veldig bra for blodsukkeret.

(da nevner vi selvfølgelig ikke noe om mengde smør og sukker, hehe...)

strong life

weheartit

nattseilas

Du skal gå nye veier i livet. For det som engang var, er ikke lenger.

Og der står du- hudløs og sårbar i møtet med rimfrosten på bakken. Og er det ikke ironisk, hvordan trærne glitrer som gull når sola skinner og tiden like før mørketid er fargesprakende som aldri før?

De holder lenge, bladene på trærne. Bærer oss gjennom vår og sommer. Rasler i vinden og gir ikke slipp selv om det noen ganger tar i litt ekstra. Ikke før det kjenner sin tid. Når kreftene må tilbake til røttene, sender en siste fargesprakende energihilsen, før de så slipper taket og seiler mot bakken... Hvor du trår på nye veier. Du virkelig vasser i dødt løv!

Og det blir brunt, tungt og gjennomfrosset. Det er så tungt å rake bort!

Men når våren atter kommer, gir det nytt liv til roser og løvetann. Og kanskje tok du vare på det ene bladet, det store vakre røde, som minnet deg om en tid fylt med farger og magisk lys.

Du har vært ute en vinternatt før!

"Jeg bøyer meg, men knekker ikke" hvisker trærne som bærer på tung bør. De vet at våren kommer, venter tålmodig, det må få sin tid.

Nattseilas. Først når havet brøler og stormen herjer, kastes perler opp på stranden.
Og du går gjennom din mørketid. Du må gå i ditt tempo og bære din bør. Du kan følge noens fotspor, men vet at for å nå ditt mål- må du selv tegne kartet og bruke av det du har i sekken din. Pakk den godt, og se etter nå og da om noe kan legges igjen på veien... For kanskje å lette litt på slitne skuldre. Lære deg å puste riktig, så du kan bli en perledykker.

Noen ganger vil veien være smal og trang, nesten umulig for selv et eneste lite menneske å forsere. Det kan føles så tomt og ensomt! Men det vil alltid være noen foran deg, alltid noen bak deg- og når veien igjen gir mere plass, vil det alltid være noen ved din side.

Det er i mørket, man best ser lyset.
Og veien kan synes uendelig lang. Det er som regel slik, når man står i ukjent landskap. Frykt kjenner man også, for det man ikke vet.

Her er du.

Og dette skal du klare!

For det har jeg troen på, og det legger jeg mitt håp i.

vakker blomst

Jeg må ha noe som er vakkert og blomstrende gjennom vinteren. Et tegn på at ikke alt er i dvale...

Orkideer er så nydelige! Håper denne vil vare lenge, er jo forskjell i kvalitet og ikke minst på eieren og hvor flinke de er til å ta vare på skjønnheten hehe...

Har hørt så mye forskjellig om det å ta vare på orkideer; at de er superenkle og bare trenger masse lys og et eggeglass med vann i ny og ne. Og at de er ganske krevende og trenger masse stell og riktig næring og lysforhold og skal stå i en kum med vann "å trekke" osv...

Så, hva tror dere? Eller, hva vet dere- om stell av orkideer?

på ei fjøl

Jeg undrer meg over hvor mye som kommer rekende på ei fjøl, og hvor mye som må graves opp med bare hender så neglene brekker og blodet renner. Hmmm...
Denne brødfjøla er hvertfall godt brukt og snart 15 år gammel! Min far laget den til meg da jeg flyttet på hybel. Den beste fjøla jeg har ;)

answer sarah mclachlan

Denne er også så nydelig...

Sarah McLachlan - Angel

En time lenger.

Dagen ble en time lenger i dag.
Så rart... hvor mange ganger har jeg ikke tenkt, om jeg bare hadde hatt litt mere tid? Og så dukker det opp en time til, på denne tiden av året. Sitter her med den gamle rytmen i kroppen som tilsier at jeg burde vært i seng.. fordi jeg trenger nok søvn og hvile. Fordi dagene er litt tunge og slitne for tiden. Nå med mørketida og mindre lys så trenger jeg definitivt omstilling og i mellomtiden så går det utover energi og humør. Men begynner å "normalisere" seg da...
Godt å fyre i peisen, tenne stearinlys og pusle på inne. Vondt å kjenne at det meste er "slitsomt" og at alt liksom krever så mye. Men dette skal ikke bli et depressivt sutreinnlegg altså, spesielt ikke siden det nå er så lenge siden jeg har blogget! Men det var noe med denne tiden... nå fikk jeg en time ekstra i dag, og da bruker jeg litt nå til å blogge igjen.

Det har vært en hyggelig søndag med kinotur, deilig middag og koselig besøk av mamma, tante og fetter. Sånn skikkelig kosesøndag! Med tid til å være på kjøkkenet og lage middag som tar tid, tid til å sitte i ro å spise, tid til å slappe av. Det gjorde egentlig skikkelig godt med denne ekstra timen! Selv om det er bekmørkt ute og vi bare understreker nok en gang hvilken årstid vi går i møte.

Oktober er faktisk snart på hell og vi skal hilse november velkommen. November som denne gang vil bære preg av mange følelser, Ive som skulle blitt 4 år den 27. I fjor feiret vi hjemme hos henne, og jeg ser henne for meg der hun ligger i senga si på plassen sin med alle oss rundt. Lys som brenner, ballonger i taket, kake på bordet og de andre ungene som har humøret på topp og som jevnlig må minnes på at ting må roes litt ned. En glede over å kunne ferie 3 års dagen, samtidig går tankene dit... hva med neste år. Og nå er "neste år".
Det ble ingen time lenger for Ive. Kanskje fikk hun sin tid her med oss, all den tid hun skulle ha. Vi kan jo ikke vite, annet enn å kjenne på alle følelsene og gå gjennom tanker og undringer... jeg kan lage det til en trøst selv om det føles forferdelig urettferdig. Jeg skulle selvfølgelig aller helst vært hjemme hos våre venner og tent lys hos dem og sunget sang for Ive mens hun lå i senga si, eller om jeg var så heldig å kunne holde henne hos meg. Og feiret 4 årsdagen på den måten. Nå vil den markeres på en ny måte...
Ja, det blir rart. Har heldigvis fått fri den dagen så jeg kan være tilstede med våre venner og minnes Ive på hennes spesielle dag. Jeg savner henne så mye! Dagene som går og her i huset med den nye hverdagen vår og alt som skjer... tiden som bare raser avgårde. Og så vet jeg så godt hvordan det er for våre venner... deres kamp om å finne ut av alt, finne frem til en ny hverdag og et helt nytt liv. Deres savn og sorg. Altoppslukende. Jeg ber om håp og styrke for dem! At tiden er god mot dem. Hvorfor skal noen få så uendelig mye å bære på? Noen erfaringer, man skulle helst vært dem foruten. Selv om man lærer av alt.




I float
in a river of sorrow
Like a stream
of a no caress
I float
and I know there is no one
To hold me away


I reach for the trees
sometimes feel the ground
The touch of the leaves
sometimes being found

I must let it be, let it go
Let me flow
in a river of sorrow that I dont know
Quietly letting go
I must let it be, let it go
Let me flow in a river
of sorrow that I dont know
Quietly letting go

And I dont know where it takes me
when the river meets the see
A graceful hope my journey
when the river meets the sea

I must let it be, let it go
Let me flow
In a river that I don`t know

I float
and I know I won`t blame you
Blame you, love brought me this far
I float in a stream of your shadow
I`m holding my heart

I reach for the trees
sometimes feel the ground
The touch of the leaves
sometimes being found

I must let it be
let it go
Let me flow
in the river of sorrow that I don`t know
Slowly I`m letting go
Must let it go
I`m a flow
in a river of sorrow that I don`t know
River of letting go.


- Kristin Asbjørnsen-

Sivert Høyem - Far From Here